Papegøyelæring eller læring for livet?

I den siste tiden har debatten om skole igjen blitt høyaktuell. Det som skremmer meg er fokuset på disiplin som løsningen på problemene. Barn kan nok skremmes til å være stille en stakket stund, men de kan ikke skremmes til lærdom. På dette feltet er det gjort mye forskning som har ført til at disiplin er en læringsform man bevisst har forlatt for godt i den norske skole. Det er også skrevet både fiksjon og saksprosa om barn som er blitt ødelagte av autoritære lærere som ikke har hatt forståelse for deres livssituasjon. Disiplinert læring vil i stor grad føre til papegøyelæring, som for så vidt kanskje kan være nok til mange av de jobbene samfunnet og næringslivet har behov for å få gjennomført. Men det gir i liten grad rom for reell læring. Å kunne gangetabellen på rams, betyr ikke nødvendigvis at du har forstått hva ganging egentlig går ut på. Å kunne tyske sanger og fraser utenat, betyr ikke at du kan føre en samtale med en som er tysk. Men, det vil sikkert kunne gi gode resultat på en PISA-undersøkelse, hvis det lærestoffet du har ”lært” er rett i forhold til hva som spørres om der. Norsk skole har dessuten en tradisjon på å utdanne hele mennesker, der dannelse er et kanskje like viktig begrep som utdannelse.

Hva vil vi så med norsk skole? Hvis norsk skole skal være en skole for alle, bør vi være godt fornøyd med et middels resultat på ferdighetstester. For det første: når norsk skole er en fellesskole, betyr det at vi ikke har segregerende, stigmatiserende spesialskoler slik som noen land enda har. Det må jo sees på som et gode, men det er likevel klart at dette kan være med på å få det generelle karakternivået ned. På den andre side: hva vil vi at det skal bli av elevene i norsk skole? Skal vi utdanne alle våre barn til øvre akademiske middelklasse, om ikke annet fordi at de i sin tur skal kunne være medlærere til sine barn? Sier vi ikke da at det bare er noen verdier i samfunnet som er bra nok? Nemlig – den øverste akademiske middelklasse! Dette er mildt sagt diskriminerende. Betyr da utjamning av ulikhet til syvende og sist at alle skal presses inn i denne akademiske middelklassen enten de vil eller ikke?

Per Bjørn Foros skriver godt om dette emnet i boken ”Skolen i klemme” fra 2006. Han skriver blant annet at: ”Konservative skolepolitikere finner sammen med næringslivet; begge parter etterlyser mer kompetanse, bedre disiplin og økt konkurranse. Dette er hovedelementene i en restaurativ pedagogikk, som i det store og hele utgjør en reaksjon mot den progressive pedagogikken. Lærerutdanningen og skoleverket finner seg bedre til rette med de progressive ideene.” (s. 66). De to pedagogiske retningene, har jo som kjent i stor grad vært knyttet til sosialistisk og borgelig politikk. SV turte ikke i valgkampen å stå for sin egen progressive skolepolitikk, og falt seg selv i ryggen da Djupedal i en TV-debatt ”innrømmet” at SV hadde feilet i sin skolepolitikk. Etter dette hørtes han stort sett ut som et ekko av Kristin Clemet. Hvis også sosialistiske politikere skal løpe kapitalens ærend i norsk skole, er det ikke rart at karakterer, måloppnåelse og disiplin blir gjennomgangstemaet. Hva dette gjør med noen av elevene, de såkalte ”svake” elevene, synes ikke å være viktig lenger. Det viktige nå er å kunne gi rett kompetanse til et sultent og kapitalsterkt næringsliv.

Utgangspunktet for den nye tenkningen i skolen, skulle være at man opererte med et utvidet normalbegrep i forhold til det som har vært vanlig de senere årene. Alle disse elevene som tidligere har blitt stigmatisert med bokstaver o.l., skulle nå endelig bli tatt på alvor og bli sett som hele mennesker. Det siste vi trenger da er disse hissige disiplinropene. At vi voksne må være tydelige voksne, er vel de fleste enige i, men en del av de holdningene som har kommet fram i debatten, kan ikke føre til et bedre samarbeidsklima mellom lærer og elev. Med disse holdningene vil vi fortsette å skape tapere i skolen og i samfunnet ved å ikke se elevene våre som de hele mennesker de faktisk er: et produkt av både arv og miljø, og da ikke minst skolemiljø. Det er mye mindre arbeidsomt for oss lærere å være autoritære, men vi tar eleven mye mer på alvor ved å ta inn over oss hele deres livssituasjon og jobbe ut fra det. Mer enn disiplin, behøver vi lærere mer ressurser i skolen for å kunne gå inn i den nye lærerrollen. Større lærertetthet, færre elever i hver klasse/gruppe og mindre administrativt arbeid vil gi oss tid til elevene. Viktig tid som gir bedre læring, og mindre behov for disiplin.

Utdrag

Denne teksten er et utdrag fra et større prosjekt jeg holder på med.

Kims historie

Mitt første minne er at jeg ligger under en sofa og ser opp i strikkene som holder putene oppe. Strikkene bølger fram og tilbake når de som sitter i sofaen beveger seg. Jeg må ha vært ganske liten, for den sofaen er ganske lav under. Jeg vet ikke hvorfor jeg var under sofaen. Etter dette minnet, husker jeg ganske mye. Jeg husker at storebroren min begynte på skolen, og at jeg var alene hjemme sammen med min far. Det var litt spesielt å være hjemme med sin far. De som hadde en forelder hjemme på denne tiden, hadde stort sett en mor som var hjemme. Noen barn gikk i barnehage, menge var hos dagmamma, men jeg var hjemme med min far. Pappa hadde fått en arbeidsskade, og var uføretrygdet. Pappa hadde vært lastebilsjåfør før ulykken. Han hadde visst fått noe last over seg en gang, og derfor var han hjemme nå. Han fikk trygd, men det var ikke noe å bli rik av, så vi klarte oss med at mamma hadde en jobb med forholdsvis god lønn. Mamma var sykepleier med tilleggsutdanning. Hun jobbet av og til natt, og av og til dag. Noen ganger jobbet hun ettermiddag. Da spiste hun ikke middag sammen med oss. Far sa at han var glad for å være uføretrygdet. Da kunne han være sammen med sønnene sine, også kunne han bruke dagene til andre ting han likte. Han plukket rips, han bakte brød, også skrev han på en bok om lastebiler. Han hadde blitt lastebilsjåfør fordi han fra han var guttunge hadde vært så interessert i biler, spesielt lastebiler. Han samlet på notater om og bilder av de forskjellige typene lastebiler som finnes. På kveldene hørte jeg at pappa satt og skrev på skrivemaskinen sin. Om dagene var han sammen med meg og broren min. Han kunne ikke gjøre ting som ble tungt for ryggen, eller føttene hans, men han kunne gjøre mye annet. Han kunne kaste frisbee med oss, han kunne ta oss med på stranda, og han kunne lese for oss. Han leste lange historier om prinsesser, prinser og drager, om hekser og troll, om dyr som kunne snakke og om mennesker som elsket frihet. Min far var kommunist. Han fortalte om solidaritet, og om tryggheten i det å høre til i et fellesskap. Selv om pappa leste fine historier om frihet, sa han at det viktigste for oss mennesker var å stå samlet. Det var ikke den ene av oss som var viktig, men summen av de mennesker som beveget seg samlet. Bare sammen kunne vi være sterke nok til å stå imot overmakta, som var kapitalistene. Jeg lurte mange ganger på hvem disse slemme kapitalistene var. Jeg hadde ikke noe bilde av en kapitalist, ikke flere kapitalister heller for den saks skyld. Jeg tenkte at kapitalistene kanskje så ut som trollene i de eventyrene pappa fortalte, eller kanskje som dragene? Jeg trodde mer på det med trollene. Jeg følte en viss tiltrekning til drager, så det kunne ikke være drager selv om de var slemme de også. Drager var for vakre og for stolte til å være kapitalister. Trollene var bare stygge og slemme. Slik var sikkert kapitalistene. På den andre siden var drager svært glad i gull. Det var visst også kapitalistene. Det var litt forvirrende. En dag viste min far meg et bilde av en kapitalist. Det var et bilde i en avis. Mannen så litt streng ut i ansiktet, og hadde dress og slips. Slik så altså en kapitalist ut. Min pappa var ingen kapitalist, han så ikke ut som en kapitalist. Faren til Thomas så ut som en kapitalist. Jeg lurte på om faren til Thomas var en kapitalist, eller om han bare så ut som en. Kunne man se ut som en kapitalist uten å være en? Stakkars Thomas hvis faren hans var kapitalist. Jeg spurte Thomas om dette.
”Thomas”, sa jeg. ”Er faren din kapitalist?”.
Thomas så rart på meg. Han hadde hvis aldri hørt om kapitalister. Jeg fortalte Thomas at faren min var kommunist. Thomas hadde visst ikke hørt om kommunister heller. Jeg ble ikke noe klokere av å ha sett et bilde av en kapitalist. Faren min snakket også om hvor godt han syntes det var med denne friheten uføretrygden gav han, på samme tid som han gråt om kveldene når vi barna sov. Da sa han til mor at han forbannet ulykken som hadde satt han utenfor arbeidslivet, som gjorde han uskikket til å kunne bidra til fellesskapet, både i familien og i samfunnet for øvrig. Mor sa at far ikke kunne noe for det som skjedde, og at det jo var nettopp fellesskapets goder som gjorde at vi klarte oss selv om pappa var blitt ufør. Dessuten, sa hun, betalte jo hun sin skatt, og bidro til fellesskapet for vår familie. Pappa likte å være fri om dagen, men ikke om kvelden. Da ville han være en del av fellesskapet. Jeg lurte på hvilket skap det var. Jeg forsto at det ville tatt noe av friheten bort fra min far, men at det ville gitt en annen frihet. En annen frihet. Det fantes altså flere typer frihet. Det tenkte jeg mye på som barn. Jeg tenker enda mye på det. Jeg er opptatt av hvilken frihet som til enhver tid er tilgjengelig for meg. Hadde jeg vært liberalist, kunne jeg kalt meg ”frihetsshopper”, men jeg er ikke liberalist men anarkist. Her avbrøt Lisa meg og sa at hun hadde hørt noen si at liberalisme og anarkisme egentlig var to sider av samme sak. Jeg fortalte Lisa at anarkisme var frihet for individet på en altruistisk måte. Friheten for individet skulle bidra til det felles beste for fellesskapet. Anarkismen er en del av den sosialistiske tankegangen.
”Liberalisme”, sa jeg. ”Liberalismen er absolutt ikke en del av sosialismen. Liberalismen er frihet for individet på en egoistisk måte. Enhver er seg selv nærmest, og det er den sterkestes rett som gjelder. Ingen bryr seg om fellesskapet. Liberalismen er en kapitalistisk ideologi”.
”Ja vel”, sa Lisa. ”Jeg har aldri helt forstått meg på de politiske ideologiene”.
Jeg så på Lisa. Hun var litt mindre pen nå, og litt mer vakker, men ikke som den dagen før. Dessuten luktet hun kjemi.
”Hvorfor har du så mye kjemi på deg Lisa?”, sa jeg til henne, ”Er det for å skjule deg selv?”.
Jeg skulle ikke sagt det. Først ble Lisa forundret, og jeg måtte forklare hva jeg mente. Etterpå ble Lisa fornærmet. Jeg mente ikke å fornærme Lisa, men forsto nå hvorfor jeg hadde gjort det. Lisa var blitt satt i forlegenhet. Forlegenhet var en ufri følelse. Det var slike følelser jeg prøvde å unngå. Det at jeg ikke forholdt meg til slike følelser, gjorde at jeg dessverre hadde fornærmet flere mennesker uten å mene det. Jeg så etterpå at det jeg hadde sagt eller gjort ble helt feil, men da var det for sent. Da var det ute i luften og for sent å trekke tilbake. Jeg spurte Lisa om hun ikke kunne være så snill å sette seg ved siden av meg i sengen. Den neste delen av min historie var litt tyngre å fortelle, og jeg trodde det ble litt lettere hvis hun satt nærmere meg. Lisa kom og satt seg på sengen min. Hun var ikke redd meg. Heldigvis. Så spurte jeg Lisa om ikke hun kunne fortelle litt av sin historie før jeg fortsatte med min. Det ble for mye fokus på meg. Jeg ville høre litt om henne også sa jeg. Jeg mente det jeg sa. Lisa så brydd ut, men så startet hun. Sakte i begynnelsen, mer ivrig etter hvert. Kanskje ingen hadde bedt henne om å fortelle sin livshistorie før?