Papegøyelæring eller læring for livet?

I den siste tiden har debatten om skole igjen blitt høyaktuell. Det som skremmer meg er fokuset på disiplin som løsningen på problemene. Barn kan nok skremmes til å være stille en stakket stund, men de kan ikke skremmes til lærdom. På dette feltet er det gjort mye forskning som har ført til at disiplin er en læringsform man bevisst har forlatt for godt i den norske skole. Det er også skrevet både fiksjon og saksprosa om barn som er blitt ødelagte av autoritære lærere som ikke har hatt forståelse for deres livssituasjon. Disiplinert læring vil i stor grad føre til papegøyelæring, som for så vidt kanskje kan være nok til mange av de jobbene samfunnet og næringslivet har behov for å få gjennomført. Men det gir i liten grad rom for reell læring. Å kunne gangetabellen på rams, betyr ikke nødvendigvis at du har forstått hva ganging egentlig går ut på. Å kunne tyske sanger og fraser utenat, betyr ikke at du kan føre en samtale med en som er tysk. Men, det vil sikkert kunne gi gode resultat på en PISA-undersøkelse, hvis det lærestoffet du har ”lært” er rett i forhold til hva som spørres om der. Norsk skole har dessuten en tradisjon på å utdanne hele mennesker, der dannelse er et kanskje like viktig begrep som utdannelse.

Hva vil vi så med norsk skole? Hvis norsk skole skal være en skole for alle, bør vi være godt fornøyd med et middels resultat på ferdighetstester. For det første: når norsk skole er en fellesskole, betyr det at vi ikke har segregerende, stigmatiserende spesialskoler slik som noen land enda har. Det må jo sees på som et gode, men det er likevel klart at dette kan være med på å få det generelle karakternivået ned. På den andre side: hva vil vi at det skal bli av elevene i norsk skole? Skal vi utdanne alle våre barn til øvre akademiske middelklasse, om ikke annet fordi at de i sin tur skal kunne være medlærere til sine barn? Sier vi ikke da at det bare er noen verdier i samfunnet som er bra nok? Nemlig – den øverste akademiske middelklasse! Dette er mildt sagt diskriminerende. Betyr da utjamning av ulikhet til syvende og sist at alle skal presses inn i denne akademiske middelklassen enten de vil eller ikke?

Per Bjørn Foros skriver godt om dette emnet i boken ”Skolen i klemme” fra 2006. Han skriver blant annet at: ”Konservative skolepolitikere finner sammen med næringslivet; begge parter etterlyser mer kompetanse, bedre disiplin og økt konkurranse. Dette er hovedelementene i en restaurativ pedagogikk, som i det store og hele utgjør en reaksjon mot den progressive pedagogikken. Lærerutdanningen og skoleverket finner seg bedre til rette med de progressive ideene.” (s. 66). De to pedagogiske retningene, har jo som kjent i stor grad vært knyttet til sosialistisk og borgelig politikk. SV turte ikke i valgkampen å stå for sin egen progressive skolepolitikk, og falt seg selv i ryggen da Djupedal i en TV-debatt ”innrømmet” at SV hadde feilet i sin skolepolitikk. Etter dette hørtes han stort sett ut som et ekko av Kristin Clemet. Hvis også sosialistiske politikere skal løpe kapitalens ærend i norsk skole, er det ikke rart at karakterer, måloppnåelse og disiplin blir gjennomgangstemaet. Hva dette gjør med noen av elevene, de såkalte ”svake” elevene, synes ikke å være viktig lenger. Det viktige nå er å kunne gi rett kompetanse til et sultent og kapitalsterkt næringsliv.

Utgangspunktet for den nye tenkningen i skolen, skulle være at man opererte med et utvidet normalbegrep i forhold til det som har vært vanlig de senere årene. Alle disse elevene som tidligere har blitt stigmatisert med bokstaver o.l., skulle nå endelig bli tatt på alvor og bli sett som hele mennesker. Det siste vi trenger da er disse hissige disiplinropene. At vi voksne må være tydelige voksne, er vel de fleste enige i, men en del av de holdningene som har kommet fram i debatten, kan ikke føre til et bedre samarbeidsklima mellom lærer og elev. Med disse holdningene vil vi fortsette å skape tapere i skolen og i samfunnet ved å ikke se elevene våre som de hele mennesker de faktisk er: et produkt av både arv og miljø, og da ikke minst skolemiljø. Det er mye mindre arbeidsomt for oss lærere å være autoritære, men vi tar eleven mye mer på alvor ved å ta inn over oss hele deres livssituasjon og jobbe ut fra det. Mer enn disiplin, behøver vi lærere mer ressurser i skolen for å kunne gå inn i den nye lærerrollen. Større lærertetthet, færre elever i hver klasse/gruppe og mindre administrativt arbeid vil gi oss tid til elevene. Viktig tid som gir bedre læring, og mindre behov for disiplin.