Utdrag

Denne teksten er et utdrag fra et større prosjekt jeg holder på med.

Kims historie

Mitt første minne er at jeg ligger under en sofa og ser opp i strikkene som holder putene oppe. Strikkene bølger fram og tilbake når de som sitter i sofaen beveger seg. Jeg må ha vært ganske liten, for den sofaen er ganske lav under. Jeg vet ikke hvorfor jeg var under sofaen. Etter dette minnet, husker jeg ganske mye. Jeg husker at storebroren min begynte på skolen, og at jeg var alene hjemme sammen med min far. Det var litt spesielt å være hjemme med sin far. De som hadde en forelder hjemme på denne tiden, hadde stort sett en mor som var hjemme. Noen barn gikk i barnehage, menge var hos dagmamma, men jeg var hjemme med min far. Pappa hadde fått en arbeidsskade, og var uføretrygdet. Pappa hadde vært lastebilsjåfør før ulykken. Han hadde visst fått noe last over seg en gang, og derfor var han hjemme nå. Han fikk trygd, men det var ikke noe å bli rik av, så vi klarte oss med at mamma hadde en jobb med forholdsvis god lønn. Mamma var sykepleier med tilleggsutdanning. Hun jobbet av og til natt, og av og til dag. Noen ganger jobbet hun ettermiddag. Da spiste hun ikke middag sammen med oss. Far sa at han var glad for å være uføretrygdet. Da kunne han være sammen med sønnene sine, også kunne han bruke dagene til andre ting han likte. Han plukket rips, han bakte brød, også skrev han på en bok om lastebiler. Han hadde blitt lastebilsjåfør fordi han fra han var guttunge hadde vært så interessert i biler, spesielt lastebiler. Han samlet på notater om og bilder av de forskjellige typene lastebiler som finnes. På kveldene hørte jeg at pappa satt og skrev på skrivemaskinen sin. Om dagene var han sammen med meg og broren min. Han kunne ikke gjøre ting som ble tungt for ryggen, eller føttene hans, men han kunne gjøre mye annet. Han kunne kaste frisbee med oss, han kunne ta oss med på stranda, og han kunne lese for oss. Han leste lange historier om prinsesser, prinser og drager, om hekser og troll, om dyr som kunne snakke og om mennesker som elsket frihet. Min far var kommunist. Han fortalte om solidaritet, og om tryggheten i det å høre til i et fellesskap. Selv om pappa leste fine historier om frihet, sa han at det viktigste for oss mennesker var å stå samlet. Det var ikke den ene av oss som var viktig, men summen av de mennesker som beveget seg samlet. Bare sammen kunne vi være sterke nok til å stå imot overmakta, som var kapitalistene. Jeg lurte mange ganger på hvem disse slemme kapitalistene var. Jeg hadde ikke noe bilde av en kapitalist, ikke flere kapitalister heller for den saks skyld. Jeg tenkte at kapitalistene kanskje så ut som trollene i de eventyrene pappa fortalte, eller kanskje som dragene? Jeg trodde mer på det med trollene. Jeg følte en viss tiltrekning til drager, så det kunne ikke være drager selv om de var slemme de også. Drager var for vakre og for stolte til å være kapitalister. Trollene var bare stygge og slemme. Slik var sikkert kapitalistene. På den andre siden var drager svært glad i gull. Det var visst også kapitalistene. Det var litt forvirrende. En dag viste min far meg et bilde av en kapitalist. Det var et bilde i en avis. Mannen så litt streng ut i ansiktet, og hadde dress og slips. Slik så altså en kapitalist ut. Min pappa var ingen kapitalist, han så ikke ut som en kapitalist. Faren til Thomas så ut som en kapitalist. Jeg lurte på om faren til Thomas var en kapitalist, eller om han bare så ut som en. Kunne man se ut som en kapitalist uten å være en? Stakkars Thomas hvis faren hans var kapitalist. Jeg spurte Thomas om dette.
”Thomas”, sa jeg. ”Er faren din kapitalist?”.
Thomas så rart på meg. Han hadde hvis aldri hørt om kapitalister. Jeg fortalte Thomas at faren min var kommunist. Thomas hadde visst ikke hørt om kommunister heller. Jeg ble ikke noe klokere av å ha sett et bilde av en kapitalist. Faren min snakket også om hvor godt han syntes det var med denne friheten uføretrygden gav han, på samme tid som han gråt om kveldene når vi barna sov. Da sa han til mor at han forbannet ulykken som hadde satt han utenfor arbeidslivet, som gjorde han uskikket til å kunne bidra til fellesskapet, både i familien og i samfunnet for øvrig. Mor sa at far ikke kunne noe for det som skjedde, og at det jo var nettopp fellesskapets goder som gjorde at vi klarte oss selv om pappa var blitt ufør. Dessuten, sa hun, betalte jo hun sin skatt, og bidro til fellesskapet for vår familie. Pappa likte å være fri om dagen, men ikke om kvelden. Da ville han være en del av fellesskapet. Jeg lurte på hvilket skap det var. Jeg forsto at det ville tatt noe av friheten bort fra min far, men at det ville gitt en annen frihet. En annen frihet. Det fantes altså flere typer frihet. Det tenkte jeg mye på som barn. Jeg tenker enda mye på det. Jeg er opptatt av hvilken frihet som til enhver tid er tilgjengelig for meg. Hadde jeg vært liberalist, kunne jeg kalt meg ”frihetsshopper”, men jeg er ikke liberalist men anarkist. Her avbrøt Lisa meg og sa at hun hadde hørt noen si at liberalisme og anarkisme egentlig var to sider av samme sak. Jeg fortalte Lisa at anarkisme var frihet for individet på en altruistisk måte. Friheten for individet skulle bidra til det felles beste for fellesskapet. Anarkismen er en del av den sosialistiske tankegangen.
”Liberalisme”, sa jeg. ”Liberalismen er absolutt ikke en del av sosialismen. Liberalismen er frihet for individet på en egoistisk måte. Enhver er seg selv nærmest, og det er den sterkestes rett som gjelder. Ingen bryr seg om fellesskapet. Liberalismen er en kapitalistisk ideologi”.
”Ja vel”, sa Lisa. ”Jeg har aldri helt forstått meg på de politiske ideologiene”.
Jeg så på Lisa. Hun var litt mindre pen nå, og litt mer vakker, men ikke som den dagen før. Dessuten luktet hun kjemi.
”Hvorfor har du så mye kjemi på deg Lisa?”, sa jeg til henne, ”Er det for å skjule deg selv?”.
Jeg skulle ikke sagt det. Først ble Lisa forundret, og jeg måtte forklare hva jeg mente. Etterpå ble Lisa fornærmet. Jeg mente ikke å fornærme Lisa, men forsto nå hvorfor jeg hadde gjort det. Lisa var blitt satt i forlegenhet. Forlegenhet var en ufri følelse. Det var slike følelser jeg prøvde å unngå. Det at jeg ikke forholdt meg til slike følelser, gjorde at jeg dessverre hadde fornærmet flere mennesker uten å mene det. Jeg så etterpå at det jeg hadde sagt eller gjort ble helt feil, men da var det for sent. Da var det ute i luften og for sent å trekke tilbake. Jeg spurte Lisa om hun ikke kunne være så snill å sette seg ved siden av meg i sengen. Den neste delen av min historie var litt tyngre å fortelle, og jeg trodde det ble litt lettere hvis hun satt nærmere meg. Lisa kom og satt seg på sengen min. Hun var ikke redd meg. Heldigvis. Så spurte jeg Lisa om ikke hun kunne fortelle litt av sin historie før jeg fortsatte med min. Det ble for mye fokus på meg. Jeg ville høre litt om henne også sa jeg. Jeg mente det jeg sa. Lisa så brydd ut, men så startet hun. Sakte i begynnelsen, mer ivrig etter hvert. Kanskje ingen hadde bedt henne om å fortelle sin livshistorie før?